|
[17 Jul 2008|12:10am] |
... KATRINE OG HAVET
hvem ligner mest på meg? sier Havet og stryker over håret ditt. jeg er i nærheten, som alltid, i en skiftende stillhet
vel, sier Havet, og du smiler hjertelig
tiden ligner vel mest på meg vi kan være ganske vanskelige å skille
Havet vender sine tusen øyne mot meg, sier:
Akkurat som du vil se deg selv i denne guttens hjerte gjør det at du ikke klarer å skille hans øyne fra dine
men dine øyne er grusomme.
i Havets hinne strekker du frem hendene,
Hvordan kan jeg tro at stillheten ikke er min fiende? en straff? ... hvor langt fra virkeligheten er leppene når de presser seg mot dine hellige lepper?
Du tilber meg i stillhet og Havet eller tiden avslutter:
Det finnes ingen virkelighet bare øyne, bare øyne.
---
Snart drar jeg. Og jeg vil ikke etterlate deg her. Jeg vil ikke etterlate meg noe som helst.
Jeg og tiden har våre uenigheter. Jeg er uendelig lite kreativ. Jeg skriver om havet, selvom havet ikke har noe med meg å gjøre. Jeg prøver å strekke meg ut av mitt eget hode, som er fylt med frykt, forelskelse, usikkerhet, kjærlighet. Det hele handler om kjærlighet. Det er vel noe som kanskje aldri forandrer seg ved meg? Drit i penger, bare hold ordentlig rundt meg. På en måte.
Jeg er ganske redd. Men det er ikke du. Du er modig. Det er vel dette; hvor langt unna er din virkelighet fra min?
|
|